Tadaima.

Dette blir mest sannsynlig den siste posten her. Litt sent, kanskje, men det er da bedre sent enn aldri?

Det har skjedd mye siden sist. Jeg har fått tilbake iPoden min, vært på skolen på julaften, fått noen julegaver, har dratt til Nagashima enda en gang, feiret såvidt nyttår, og jeg har dratt hjem.

Julen gitt greit uten å feire noe særlig med tanke på at jeg snart skulle hjem, men det var verre for meg med nyttårsfeiringen. Jeg og vertsfamilien min gjorde absolutt ingenting 31.  desember, og det var mange som la seg før klokken ble 12 engang… Det ble til at jeg og vertsmoren min satt og så på tv hele tiden. Det var jo greit nok, men litt kjedelig.

Dagene etter nyttår gikk omtrent bare med til å pakke. Det er var et utrolig styr, og jeg vil på alle måter unngå å gjøre noe sånt igjen. Det ble til at jeg sendte tre pakker med ting med båt til Norge, og i tillegg hadde jeg en koffert på rundt 27 kilo.

Jeg dro fra Nagoya til Tokyo med Shinkansen morgenen 10. januar, og ble på at hotell ved Narita til jeg skulle dra hjem morgenen neste dag, 11. januar. På hotellet møtte jeg de tre andre norske utvekslingsstudentene, og mange av de andre som jeg møtte i mars. Det var helt vidunderlig å se alle sammen igjen, og vi hadde det kjempegøy den dagen!

Så bar det hjem 11. januar. Jeg tok flyet med de andre norske og mange av de fra Europa til Wien, der alle gikk sine veier igjen. Vi måtte vente fire timer i Wien, så vi parkerte oss på en Starbucks med godis og pcene våre. Jeg presterte å snakke japansk til damen i kassen da jeg skulle kjøpe noe å drikke, og jeg kunne først ikke skjønne hvorfor hun ikke forsto det jeg sa… På flyet til Norge snakket vi mest på japansk da det gikk opp for oss at de som satt rundt oss faktisk forsto hva vi sa, og det var passe merkelig.

Jeg ble satt ut da vi kom til Gardermoen da jeg kunne lese alle skiltene, skjønne alt alle sa rundt meg, og det faktum at det ikke fantes en eneste japaner der! Jeg ble skremt i starten; alle var så høye(nå er jo jeg ganske lav da), hadde morsomt hår, fargede øyne, og så ikke japanske ut… Jeg ble like skremt da jeg gikk nedover Karl Johan en gang. Det var mørkt, surt og kaldt, og alle så sure ut xD Ingen neonbelysning, store folkemengder eller høylydt latter der, nei.

Jeg var tungt å komme hjem. Å fortsette som før, når jeg husker alt jeg har opplevd og gjort, alle jeg har møtt. Jeg vet jeg har forandret meg, men det har nesten ingen her. Jeg vet ikke om det er bra eller ikke. Det er deilig å vite at jeg kan denne kulturen og vet hvordan jeg bør oppføre meg og hva jeg bør gjøre. Samtidig som jeg er glad for å være hjemme igjen, har jeg lyst til å dra tilbake.

I morgen begynner jeg ordentlig igjen, med skole og jobb. Vi får se hvordan det går. Jeg tror nemlig ikke det har gått helt opp for meg at jeg er tilbake i Norge igjen. Ønsk meg lykke til, jeg kan trenge det.

Jeg kommer ikke til å poste noen flere poster her, men jeg kommer ikke til å stenge siden. Spørsmålsiden, bildesiden og  gjesteboken og fortsatt oppe og går, så det er bare å skrive noe hvis du føler for det.

Til slutt vil jeg bare si takk til alle de som har lest bloggen min, kommentert, og stilt spørsmål. Jeg hadde ikke fortsatt å skrive her hvis jeg visste at ingen leste det uansett. Og det er alltid gøy å få feedback og kommentarer!

Og om du lurer på om jeg anbefaler å ta et utvekslingår i Japan eller at ennet land… Hva tror du jeg synes? :3

Det var det,

Arigatou gozaimasu~ (^^*)/