You are currently browsing the tag archive for the 'vertsfamilie' tag.
*Bildesiden er oppdatert!* - 20. oktober
Jeg lekte meg litt med ny feature på wordpress, så du må gjerne stemme om du vil. (Les: Stem!) Og så er jeg litt nysgjerrig på hva folk kommer til å svare :3
Da jeg først begynte å skrive her, lovte jeg meg selv at jeg skulle oppdatere jevnlig, og med ikke så store mellomrom mellom hver post. Jeg leste nemlig en annen blogg til en annen person som var i Japan i fjor (det var derfra jeg fikk ideen om å i det hele tatt blogge). Den personen oppdaterte jevnlig i starten, men mot slutten gikk det ganske lang tid mellom hver oppdatering, noe jeg irriterte meg en del over. Når jeg tenker over det, har jeg kommet fram til at denne bloggen har det samme mønsteret… Men uansett, det hadde ikke vært bra om jeg brukte all tiden min her på å oppdatere bloggen i stedet for å gjøre andre ting… Så jeg antar det går opp i opp? Vel, jeg må bare si at jeg beklager at jeg ikke har oppdatert eller skrevet mail eller svart på omtrent noe som helst den siste tiden.
Ok, kort oppsummering av hva som har skjedd i det siste;
-Har heiet på skolen min og deltatt i en badminton-turnering.
-Vært assisterende engelsklærer på skolen min et par ganger.
-Taiiku taikai! (Et slags idrettsstevne, ka na.)
-Nagoya matsuri og thanksgiving, av alle ting man kan gjøre i Japan…
-Endelig kjøpt meg en liten bærbar ordbok! (Ikke en liten bok altså, en fancy, rosa, elektronisk en!)
-Og så kanskje det mest viktigste; jeg har byttet vertsfamilie.
Når det gjelder det med vertsfamiliene, er det en heller lang historie. Vel, man kan også gjøre det veldig enkelt og kort ved å si at jeg og vertsfamilien min rett og slett ikke passet særlig godt sammen. Det er også grunnet dette med familiene at jeg ikke har fått skrevet noe her på en stund. I tillegg virker det som om internettet mitt her har en egen vilje, og kommer og går litt som det vil. Jeg regner med at folk kommer til å spørre meg om det at jeg byttet vertfamilie etter de har lest dette, men jeg kommer ikke til å svare på dem ved å si annet enn at vi ikke passet sammen. Så det er ikke mye vits i å spørre engang… Sorry.
Når det er sagt, har jeg enda ikke helt byttet familie. Jeg bor for tiden hos min Area Represtentative, midt i Nagoya. Jeg kommer til å bo der ut oktober, og flytte til en familie som bor nær der jeg bodde før. Det er ganske greit å bo midt inne i Nagoya, men det tar nå rundt en time å komme meg til skolen! Jeg drar hjemmefra kl 7.15, tar subway to stopp, bytter linje, tar subway enda to stopp til, bytter til tog og tar tog i ca 20 min, og sykler resten av veien til skolen fra togstasjonen. Jeg tror det sier seg selv at det er ganske stressende.
En dag for litt siden ble jeg spurt av den eneste gaijin-læreren på skolen min om jeg kunne hjelpe ham med å være lærer den dagen. Han var syk og hadde nesten ikke noe stemme, så jeg gjorde alle høytlesningsoppgavene for ham, og var generell assistent. Det var heller interessant. Det var også morsomt å høre læreren min fortelle meg at en klasse der guttene til vanlig var utrolig bråkete, oppførte seg mye bedre da jeg var der.
For noen uker siden hadde hele skolen en idrettsstevne i en hel dag. Alle møtte opp der hvor baseballklubben til vanlig trener, og det ble arrangert en hel haug med forskjellige aktiviteter der essensen var at klassene skulle konkurrere mot hverandre. Min klasse gjorde det sånn passe bra, og det var veldig gøy!
Forrige søndag dro jeg og en hel haug andre utvekslingsstudenter til noe som heter Nagoya Matsuri. Det var en slags parade som gikk midt igjennom Nagoya, med folk iført tradisjonelle, gamle, japanske klær. Etter det møtte jeg engelsklæreren min i Nagoya, og vi dro til en restaurant der en slags organisasjon for kanadere i Japan hadde arrangert en thanksgivingmiddag. Det skulle visst være en halvt-kanader, halvt-nordmann der, man han kom ikke. Det var uansett veldig gøy, og utrolig god mat! Jeg spiste stuffing for første gang i mitt liv, og det var kjempegodt! I tillegg var det noen europeere der som sto for litt live-musikk med diverse instrumenter. Og alle sammen var iført lederhosen…
Jeg har som sagt vært med på badminton-turnering nå. Jeg vant ikke, og skolen min kom ikke så fryktelig langt, men gøy var det! Jeg deltok i den første tureringen, men jeg var bare med og heiet på skolen min og tok bilder under den andre turneringen. Det er mulig jeg skal vær med på enda en turnering innen jeg drar, i november en gang.
Jeg har tatt mange, mange bilder siden sist, og jeg skal få postet dem så snart jeg kan! Det er bare det at det er en ganske lang prosess fra jeg tar bildene og til de faktisk er postet, så det tar tid.
*Bildesiden er oppdatert!*
Da har ting roet seg litt ned, og man har sånn ca kommet fram til en konklusjon på visse ting ;D Og nå har jeg forresten også kommet halvveis i mitt opphold her i Japan! Seks måneder to go~
For de som er interesserte, har jeg laget en spørsmålside der ting som ikke direkte har noe å gjøre med innleggene eller bildene jeg poster(dvs generelle spørsmål), kan postes.
På søndag 13. juli dro jeg og de andre utvekslingsstudentene (også de som bare er i Japan i sommerferien) til Nagashima Spa Land. I motsetning til navnet, hadde stedet ikke noe å gjøre med spa, det var nemlig Japans største fornøyelsespark! Den var dog ikke så stor som jeg hadde trodd, men det var i hvertfall veldig gøy der.
Sommerferien min begynte 18. juli, og den varer til 1. september. På siste skoledag var hele skolen med på en Shuugyoushiki(sommeravslutning), som egentlig bare bestod av at alle satt i seiza mens rektoren og noen andre lærere snakket om at man ikke skal ha det gøy i sommerferien, men gjøre lekser. Jeg tror de fleste av elevene ignorerte dem ganske grundig, og jeg for min del holdt på å duppe av flere ganger…
I starten av ferien dro jeg og familien først til stranda, og etterpå til et tempel, og en ryoukan med onsen, der vi overnattet en dag. Jeg kommer til å legge ut bilder fra denne turen, og ellers andre bilder jeg har tatt hittil så snart jeg får tid.
Stranden vi dro til lå i et annet prefektur enn der jeg bor, en ca to timers lang kjøretur. Stranden var veldig fin, og det var herlig å svømme i havet til en forandring. Varmen var dog ganske uutholdelig, og selv om vi bare var på stranda i et par timer, ble jeg grundig solbrent. Jeg har begynt å skjønne hvorfor ikke så mange japanere drar til syden nå; det finnes jo minst like fine strender i Japan! Etter stranda hoppet vi inn i bilen igjen og dro videre til hotellet. På veien stoppet vi for å spise, og besøkte et tempel i nærheten i samme slengen. Da vi kom fram til hotellet ble vi møtt av to damer iført full kimono. Hotellet var en ryoukan med onsen, så stedet hadde en veldig japansk følelse over seg. Det var første gangen jeg badet i en onsen, og jeg håper så absolutt ikke det blir den siste gangen. Det var kjempedeilig å bade i onsen, og minst like gøy å traske rundt i hotellet i yukata etterpå ;D For ikke å glemme de to minneverdige statuene inne i selve badet… Vi overnattet på hotellet en natt, og neste dagen dro vi innom en slags miniatyr-fornøyelsespark med badeland på veien hjem igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg har dratt til et badeland, så jeg og vertsøsteren min hadde det veldig gøy der i et par timer, før vi bestemte oss for å dra hjem igjen.
Jeg har nå lært meg hva skolen min, Keisei, er berømt for: at de er gode i baseball. Det er visst hovedårsaken til at folk i det hele tatt har lyst til å gå på Keisei. Keisei hadde for litt siden en ganske viktig kamp som jeg hadde hatt lyst til å dratt og sett på, men grunnet… vel, andre ting, fikk jeg ikke dratt. Uheldigvis tapte Keisei. Hadde vi vunnet, hadde neste kampen vært i Koushien, Osaka, og blitt dekket av tv-kanaler fra over hele Japan.
Da har jeg også forresten endelig vært på det berømte “møtet,” eller selskapet med Morita Foundation. Det ble holdt for å gi utvekslingselevene en sjanse til å takke Mortita, rett og slett. Jeg måtte selvfølgelig holde tale for alle sammen… igjen. Jeg har faktisk glemt(fortrengt?) det meste av det jeg sa, men etter hva jeg har hørt av andre, gikk det visst helt fint. De som var der, var lederene for YFU og AFS Japan, og en håndfull andre viktige personer, pluss utvekslingselevene som hadde fått stipend. Egentlig skulle selve lederen for Sony komme, men han kunne ikke grunnet et eller annet med OL i Beijing, etter det jeg husker. Men ja, SELVE lederen for hele Sony… Jeg ble vettskremt da jeg først ble fortalt at han skulle komme, og at jeg i tillegg måtte holde tale for ham! Nå som jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske han hadde vært der; for et minne det hadde blitt!
Jeg har forresten nådd et slags indre mål nå; jeg ble tatt for å være en japaner på telefonen! Jeg ble oppringt av Enatsu-san, sjefen for YFU Japan, og hun trodde hun snakket til vertsmoren min helt til jeg fortalte henne hvem jeg var ;D
Nå som jeg har sommerferie, og vennene mine har skole til kl to-tre om ettermmiddagen, har jeg utrolig lite å finne på. Derfor har jeg, dette kommer nok som et sjokk for de som kjenner meg, meldt meg inn i skolens badminton-klubb! Jeg er relativt dårlig når det gjelder badminton nå, men jeg har funnet ut at jeg liker badminton, så jeg er villig til å prøve det ut. Og så gir det meg en sjanse til å bli kvitt det jeg har lagt på meg siden jeg kom hit ;)
Til slutt vil jeg nok en gang unnskylde for den merkelige norsken min. Den har bare blitt merkeligere og merkeligere med tiden. Tro det eller ei, det går nok fortere og enklere for meg å snakke japansk enn norsk nå… Det kommer til å bli rart å komme hjem til Norge igjen og snakke norsk xD
Gomen nasai! Jeg har ikke fått oppdatert bloggen i det siste pga mangel av internett og mangel av tid. De siste ukene har vært hektiske med pakking og orienteringer i både Sverige og Tokyo. Men mer om dette etterpå.
Orientering i Sverige
Jeg får begynne med begynnelsen. Vi(jeg og de tre andre norske utvekslingsstudentene) dro til Sverige i 4 dager for å være med på en orientering før vi kunne dra til Japan. Vi ble møtt av en fra YFU på flyplassen i Sverige, som skulle ta oss med til stedet vi skulle bo. Vi trodde vi skulle ta en buss rett til stedet, men det viste seg at det ikke gikk noen busser dit akkurat da, så vi endte opp med å surre rundt på 4-5 busser. Vi kom fram til slutt, men det tok oss nærmere to timer når det egentlig kunne tatt ca 30 min.
Da vi kom fram var stedet nesten tomt, så vi fikk gå rimelig fritt rundt en stund. Vi bodde i en utrolig fin og gammel villa ved et lite vann utenfor Stockholm. Alle rommene hadde et gammeldags preg over seg, og siden vi kom dit først, valgte jeg og den andre norske jenta, Mio(vi var to jenter og to gutter fra Norge) det mest koselige rommet med en liten køyeseng og utgang til en slags veranda. Den svenske hæren var forresten også i det samme området på det tidspunktet. De hadde visst drevet med noen slags trening og skulle egentlig ha dratt innen vi ankom. Det skjedde ikke, så det ble til at jeg og Mio spiste lunsj med 30-40 staute karer i uniform. Vi satt midt i smørøyet og følte oss rimelig malplasserte.
De neste dagene gikk med til diverse japansktimer, orienteringer, mer japansktimer, og flere orienteringer. Vi fikk møte to japanske utvekslingsstudenter som bodde i Sverige, og mange svensker som hadde vært i Japan i fjor. Vi ble også introdusert for å “fika,” noe som tilsvarer et lite mellommåltid. Vi ble fort vant til det, og det tok ikke lang tid før vi brukte det som et norsk ord. Fika har en koselig klang over seg, og til og med danskene brukte det. Skal vi noen gang ta inn et ord fra svensk til norsk, skal det være å fika.
Vi norske fikk også gå på en liten utflukt til nærmeste ICA, der vi kjøpte (for?)mye godteri. Fritiden vår gikk stort sett med til å spille kort og spise godteri, se på tv, eller sove. Det var gøy i Sverige, og jeg ble kjent med mange som var mist like interessert i Japan som meg selv. Etter dette tok vi flyet tilbake til Oslo, bare for å måtte dra igjen om et par timer. I tillegg ble flyet forsinket, så jeg fikk bare 4 timer hjemme, derav 3 timer gikk med til pakking og 1 time til å sove. Å stå opp midt på natta er alltid gøy.
Tokyo Olympic Youth Center
Flyturen til Tokyo var grei nok, da jeg sov veldig mye. Etter en ca 14 timers flytur ankom vi endelig Narita flyplass, der vi ble tatt imot av en fra YFU. Før vi dro fikk vi en anledning til å gå på do, noe jeg gjorde. Der fikk jeg mitt første møte med et japansk toilett. Jeg hadde ikke tenkt over dette på forhånd, men da jeg så skiltet utenfor dobåsene ble jeg mildt sagt skeptisk. Skiltene inneholdt en tegning av en rumpe, og noen vannstråler som pekte mot den. Da jeg gikk inn i båsen ble mistankene bekreftet. Doet var fullt av knapper, inkludert en for vasking. Man kunne få vasking, tørking, massasje(jeg aner ikke hva dette er, jeg turde aldri prøve – heller ingen jeg vet om har prøvd det), og andre ting jeg ikke kunne lese. På toppen av det hele, var alle dosetene alltid varme. Alltid. Men nok om doer.
Vi fikk ikke sett mye av Tokyo under oppholdet i Tokyo Olympic Youth Center(Orisen fra nå av), da det gikk et høyt gjerde rundt hele stedet. Den eneste gangen vi fikk gå ut, var under en utflukt samme dagen til Meijijingu, Tokyos største tempel og som lå rett ved Orisen. Den første dagen fikk vi mye free time, som lederne kalte det, siden vi var ganske trøtte alle mann. En ting som irriterte meg konstant siden flyturen, var det at vi hoppet over en dag, dvs at jeg alltid trodde det var “i går.” Dette sitter fortsatt litt igjen, og jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken dag eller dato det er. Lederne i Orisen var utrolig greie(og kjekke!). De besto av frivillige som hadde vært utvekslingsstudenter før, så de snakket også engelsk.
Etterpå fikk vi en oversikt over hva vi skulle gjøre de neste dagene, samt mer info. Denne oversikten ble kalt Shiori. Vi ble fortalt at vi alltid skulle ha denne med oss, så “Shiori, mottekita? Did you bring your Shiori?” ble en veldig kjent setning etter hvert.
Andre ting vi gjorde, var flere japansktimer, gruppediskusjoner, Kumon, adventure game og undervisning i regler og lover.
Kumon er et system for utvekslingsstudenter i Japan for å lære japansk. Man får en haug med oppgaver som man gjør, og så sender man det hele til en japansklærer som retter det og sender det tilbake igjen. Det finnes forskjellige nivåer, der A4 er det laveste og L er det høyeste. Etter hvert som man gjør oppgaver, kan man ta en prøve for å komme et nivå høyere. Alle fikk ta en Kumon placement test i Orisen for å se hvilket nivå man bør starte på. Av en eller annen grunn var F det høyeste man kunne score på den prøven. Jeg havnet mellom C og D, og fikk med meg en solid bunke oppgaver.
Den andre dagen hadde vi et adventure game. Vi ble delt inn i grupper, og vi gikk rundt til forskjellige poster rundt om i Orisen, der vi måtte gjøre oppgaver. Noen eksempler er sortere søppel, løse en human chain, flytte ting raskest mulig med spisepinner, og sumobryting med origami-sumobrytere. Vi hadde det veldig gøy, selv om laget mitt kom på nest siste plass. De heldige vinnerne på 1. 2. og 3. plass, fikk spisepinner, håndkleder og godteri.
En av de siste dagene hadde vi undervisning i hvilke lover og regler vi må følge. Det var egentlig ikke noe nytt der, men timen ble utrolig morsom pga diverse skrivefeil og bruk av engrish. Drug ble til drag, learning til lerning, og sist men ikke minst, japanese laws til japanese lows. Dette var tydeligvis spesielt morsomt for amerikanerne og australerne som var der.
Vi fikk forresten servert japansk mat hver dag i kafeteriaen i Orisen, og vi spiste ofte med omtrent hundre japanske businessmen i dress. Det var også et japansk offentlig bad i Orisen. Det var veldig deilig å bade, men utrolig varmt.
Jeg må nesten nevne vending machinene(også kalt bending machine – japanerne har egentlig ikke v-lyden). Disse var overalt i Orisen, og de hadde mange typer drikker(både varme og kalde) som faktisk var billige. I tillegg fantes det en liten butikk i en bygning utenfor rommene våre, som solgte litt av hvert av mat og ting og tang. Det fantes også en liten tv og sofa rett ved rommene våre, som vi brukte nå og da. Vi så den mest geniale reklamen noensinne på den tven. Det går ikke an å forklare den, men vi lo i 5 min i strekk etter å ha sett den. Japansk tv er interessant.
Lederne i Orisen, spesielt en som heter Kiyo, brukte ofte å si okkee desu da? er det ok? etter instruksjoner, og de siste dagene begynte plutselig alle oss andre også å si okkee! veldig ofte. Særlig den siste kvelden gikk omtrent alle rundt og skrek okkee spontant, noe liknende Arne på TG(nederst). Det sitter fortsatt igjen, og jeg og vertsfamilien min bruker det mye.
Kvelden før vi skulle dra fra Orisen, arrangerte lederne en avskjedsfest der alle landene skulle framføre et eller annet i ca 5 min. Vi norske ble enige om å gjøre en dramatisering av De Tre Bukkene Bruse, som vi måtte ta på sparket etter bare to øvinger pga dårlig tid. Til tross for dette gikk det bra, og det så ut som publikum likte det. Mange av de andre framføringene var veldig morsomme, særlig lederenes. Det ble tatt mange bilder under hele oppgholdet i Orisen, men også særlig etter avskjedsfesten.
Hver kveld, kl. 10.00 var egentlig lights off for utvekslingsstudentene i Orisen, men vi fant fort ut at lederne ikke var så strenge. Så lenge man ikke bråkte for mye eller var på rommet mesteparten av tiden, gikk det greit. Den siste kvelden satt jeg og to av de adre norske og så på tv til rundt kl 12, men vi ble ferska fordi vi bråkte for mye og sendt tilbake til rommene. Vi samlet oss i ett rom etterpå, og pratet til kl ett, da vi bestemte oss for å ta oss noe å spise. Vi snek oss ut til en plass med en vending machine som solgte varme pommes frites og kakao. Det gikk greit til da, men på veien tilbake igjen ble vi fersket av en av lederne som het Hiro. Til vår store overraskelse tok han ting helt rolig, og sa at hvis vi var sultne, burde vi ha kommet til ledernes rom der de hadde massevis av snacks og drikke. Vi ble ganske fortumlet, men vi greide å få fram et “ok” og “god natt da,” før han spaserte rolig videre og vi snek oss tilbake til rommene. Pommes fritene var helt ok, og vi la oss nok ikke før rundt kl 3.
Neste morgen tok vi farvel med Orisen, lederne, og mange av de andre utvekslingsstudentene. Dette var veldig trist, ettersom vi hadde blitt en ganske sammensveiset gjeng. Lederne for diskusjonsgruppen min hadde til og med skrevet et kort til hver av oss, der essensen var: “Stå på!”
Shinkansen og møte med vertsfamilien
Så bar det videre, og jeg fikk endelig tatt Shinkansen for første gang i mitt liv. Den var veldig behagelig, og man følte nesten ikke at toget beveget seg, selv om det gikk fort. Jeg tok toget fra Tokyo til Nagoya, og det tok ca en time eller halvannen time. Ca halvveis kunne man se Fujisan. Det var et utrolig syn, og fjellet var mye større enn jeg hadde trodd.
Da jeg omsider gikk av toget i Nagoya, var det første jeg så, en plakat der navnet mitt sto i store bokstaver. Etter det fulgte mye bukking, latter, småprat og bilder. Noe av det første vertfamilienmin gjorde var å ta massevis av bilder av meg. Etterpå dro vi til huset deres, som ligger ca 15 min utenfor Nagoya med tog. Det er et koselig lite hus, og jeg deler soverom med vertssøsteren min, Ayaka. Vertsbroren min er i Kyushu for tiden som leder for utvekslingsstudenter som skal ut av Japan. Jeg snakket med ham på telefonen i går, og han skal visst komme og hilse på meg snart. Faren, moren, og bestemoren i huset er veldig morsomme mennesker, så jeg har det veldig fint her. Jeg tror jeg har gjort et godt inntrykk, og de er veldig imponert over at jeg faktisk greier å snakke japansk. Jeg forstår det meste som blir sagt, men ordforrådet mitt er begrenset.
Jeg viste dem fotoalbumet mitt i går, og de ble mektig imponert over faren min, spesielt da jeg fortalte dem at han har en motorsykkel. Han så visst veldig kul ut, og de syntes moren min så veldig snill ut. Her i Japan er jeg faktisk veldig høy, mens i Norge er jeg ganske liten. Da kan dere tenke dere hvordan de reagerte da de så et bilde av broren min og jeg. Jeg tror han er ca. dobbelt så lang som vertssøsteren min.
Til slutt vil jeg også nevne at jeg har vært med på min første purikura. Jeg, Ayaka og kjæresten hennes, Junma, gjorde det den første dagen jeg var her da bowlingen vi egentlig skulle til var stengt pga en turnering.
Jeg tror jeg begynner på skolen i morgen, og jeg skal på en slags fest med noen folk fra Morita Foundation, som jeg fikk et stipend av, om et par dager. Akkurat nå låner jeg pcen til Ayaka, da min pc ikke har mer strøm og jeg ikke finner adapteren. Vi har bestilt en adapter til pcen som kommer om en uke, så jeg får nok ikke vært noe særlig på internett på en stund. Inntil da, over og ut.
Familien jeg skal bo hos, heter Aoyama. Far og mor heter Masahiro (51) og Mayumi (49), og jeg får en søster og en bror på 16 og 19. I tillegg bor bestemoren deres sammen med dem, og de har en hund som heter Cookie.
De bor i byen Inazawa, som ligger i Aichi-prefekturet. Det er rett ved prikken for Nagoya på kartet:
Inazawa har omtrent 137 000 innbyggere, noe som nesten tilsvarer Trondheim. Jeg er veldig fornøyd med vertsfamilien og plasseringen jeg fikk, og jeg tror det kommer til å bli bra.
