You are currently browsing the tag archive for the 'skummelt' tag.
Dette blir mest sannsynlig den siste posten her. Litt sent, kanskje, men det er da bedre sent enn aldri?
Det har skjedd mye siden sist. Jeg har fått tilbake iPoden min, vært på skolen på julaften, fått noen julegaver, har dratt til Nagashima enda en gang, feiret såvidt nyttår, og jeg har dratt hjem.
Julen gitt greit uten å feire noe særlig med tanke på at jeg snart skulle hjem, men det var verre for meg med nyttårsfeiringen. Jeg og vertsfamilien min gjorde absolutt ingenting 31. desember, og det var mange som la seg før klokken ble 12 engang… Det ble til at jeg og vertsmoren min satt og så på tv hele tiden. Det var jo greit nok, men litt kjedelig.
Dagene etter nyttår gikk omtrent bare med til å pakke. Det er var et utrolig styr, og jeg vil på alle måter unngå å gjøre noe sånt igjen. Det ble til at jeg sendte tre pakker med ting med båt til Norge, og i tillegg hadde jeg en koffert på rundt 27 kilo.
Jeg dro fra Nagoya til Tokyo med Shinkansen morgenen 10. januar, og ble på at hotell ved Narita til jeg skulle dra hjem morgenen neste dag, 11. januar. På hotellet møtte jeg de tre andre norske utvekslingsstudentene, og mange av de andre som jeg møtte i mars. Det var helt vidunderlig å se alle sammen igjen, og vi hadde det kjempegøy den dagen!
Så bar det hjem 11. januar. Jeg tok flyet med de andre norske og mange av de fra Europa til Wien, der alle gikk sine veier igjen. Vi måtte vente fire timer i Wien, så vi parkerte oss på en Starbucks med godis og pcene våre. Jeg presterte å snakke japansk til damen i kassen da jeg skulle kjøpe noe å drikke, og jeg kunne først ikke skjønne hvorfor hun ikke forsto det jeg sa… På flyet til Norge snakket vi mest på japansk da det gikk opp for oss at de som satt rundt oss faktisk forsto hva vi sa, og det var passe merkelig.
Jeg ble satt ut da vi kom til Gardermoen da jeg kunne lese alle skiltene, skjønne alt alle sa rundt meg, og det faktum at det ikke fantes en eneste japaner der! Jeg ble skremt i starten; alle var så høye(nå er jo jeg ganske lav da), hadde morsomt hår, fargede øyne, og så ikke japanske ut… Jeg ble like skremt da jeg gikk nedover Karl Johan en gang. Det var mørkt, surt og kaldt, og alle så sure ut xD Ingen neonbelysning, store folkemengder eller høylydt latter der, nei.
Jeg var tungt å komme hjem. Å fortsette som før, når jeg husker alt jeg har opplevd og gjort, alle jeg har møtt. Jeg vet jeg har forandret meg, men det har nesten ingen her. Jeg vet ikke om det er bra eller ikke. Det er deilig å vite at jeg kan denne kulturen og vet hvordan jeg bør oppføre meg og hva jeg bør gjøre. Samtidig som jeg er glad for å være hjemme igjen, har jeg lyst til å dra tilbake.
I morgen begynner jeg ordentlig igjen, med skole og jobb. Vi får se hvordan det går. Jeg tror nemlig ikke det har gått helt opp for meg at jeg er tilbake i Norge igjen. Ønsk meg lykke til, jeg kan trenge det.
Jeg kommer ikke til å poste noen flere poster her, men jeg kommer ikke til å stenge siden. Spørsmålsiden, bildesiden og gjesteboken og fortsatt oppe og går, så det er bare å skrive noe hvis du føler for det.
Til slutt vil jeg bare si takk til alle de som har lest bloggen min, kommentert, og stilt spørsmål. Jeg hadde ikke fortsatt å skrive her hvis jeg visste at ingen leste det uansett. Og det er alltid gøy å få feedback og kommentarer!
Og om du lurer på om jeg anbefaler å ta et utvekslingår i Japan eller at ennet land… Hva tror du jeg synes? :3
Det var det,
Arigatou gozaimasu~ (^^*)/
Pun intended.
Ok, så i dag var den siste dagen min på skolen med ordentlig timer og benkyou. I starten av den aller siste timen kom de to lærerne mine inn i klasserommet med et alvorlig uttrykk, og sa dette: “Ima kara mochimono kensa o okonaimasu. Motteru mono o zenbu dashite kudasai.”
Innen han hadde fullført setningen ble det dønn stille, og man kunne bokstavelig talt ta og føle på spenningen i rommet. Oh yes. Lærerne skulle sjekke alt av ting vi hadde med oss(og da mener jeg alt; gymbagger, poser med sko, alle små lommer og rom), for å se om vi hadde med noe “ulovlig.” På min skole er det ikke lov med følgende ting(sommer jeg kommer på i farten): Mobil, blader, manga, CD/DVDer, iPod, sminke, hårprodukter og kosmetikk generelt, tyggis, godteri, drops, andre klær enn uniformen, og generelle “morsomme ting.” Grunnen til alt dette var visst at en eller annen hadde funnet en gammel tyggis i et rom på skolen, så lærerne bestemte seg for å holde en undersøkelse i alle klassene på hele skolen. Sprøtt, om du spør meg.
Så alle samlet tingene sine mens læreren gikk igjennom tingene til en elev av gangen. Det første jeg tenkte på, var jakken min. Jeg pleier å bruke de to største lommene i jakken til ting jeg bruker hver dag eller ofte, dvs mobil, togbillett, tyggis og iPod. Hoho. Så jeg fikk selvfølgelig midlertidig panikk der. Det som hjalp litt var det at jeg visste at mange andre i klassen min også hadde med seg mobil og liknende, så vi var i samme båt. Jeg var faktisk heldig og la merke til at læreren min ikke sjekket inni pulten til noen elever, så jeg tok en sjanse på å smugle noen ting inn dit. Det gikk greit nok med mobilen og tyggisen; jeg puttet dem inn i ermet mitt fra lommen i jakken, og la dem forsiktig helt innerst i pulten. Det var dog verre med iPoden da den var for stor til å få plass i ermet og i tillegg var øreproppene et problem. Så jeg innså nederlaget der og bestemte meg for å gi opp å gjemme iPoden. Det kunne da ikke være så galt, det var jo bare en iPod?
Den gang ei. Jeg ble grundig skjelt ut, og de tok iPoden min. Det jeg syns var mest ille, var hvordan lærerne reagerte. De sto med krokodilletårer i øynene og med et uttrykk som om de ikke kunne skjønne hvordan jeg kunne ha bedratt dem på den måten. Det hade dog omvendt effekt på meg da jeg bare ble mer og mer irritert for øyeblikket. Uansett, siden den siste skoledagen min er 27. desember, får jeg iPoden tilbake da. Da kommer vertsfamilien min også, så de gir iPoden direkte til dem, etter de har hatt en liten prat. Fin måte å ødelegge den siste dagen på skolen min… Det er bare bra at vertsfamilien min synes skolen min er veldig streng og faktisk syntes det var synd at de tok iPoden min xD
Da var det bare å overleve denne uken uten iPod. Ganbarou >.< Dog, de andre i klassen min som også ble fratatt sin iPod får den ikke igjen før i mars neste år, så jeg antar jeg var heldig der.
Det morsomme var at lærerne ikke fant noen mobiler. Og jeg vet at i hvert fall halvparten av klassen hadde med seg mobil i dag. Vel, en iPod er én ting, men en mobil er noe helt annet. Dersom de finner mobilen til en elev, blir foreldrene nærmest tvunget til å avslutte abonnementet så man ikke kan bruke mobilen mer, og i min klasses tilfelle(de går i 3. klasse), får de mest sannsynligvis ikke komme inn på det universitetet de vil, selv om de allerede har bestått prøvene.
Nå skal det sies at min skole er veldig veldig streng, men mange japanske skoler er ganske strenge. Jeg kan bare ikke fatte hvorfor de tok det så seriøst at jeg hadde med meg en iPod på den siste dagen med timer på skolen. Det var vel noe å gjøre med at de ikke vil gjøre et unntak bare fordi jeg er en utvekslingsstudent, kanskje.
Ugh, da har det gått rundt en måned siden jeg har skrevet noe her… Jeg har hatt mye å gjøre, og det kommer bare til å bli verre herfra! I det siste har alle de som alltid har sagt til meg at vi burde finne på noe sammen en dag, bestemt seg for å faktisk gjøre noe ut av de planene nå som jeg bare har under to måneder igjen. Jeg tror jeg har tilbrakt mer tid på skolen og andre steder enn hjemme i den siste tiden, noe som sier litt. Ok, så til hva som faktisk har skjedd siden sist;
En del av første- og andreklassene på skolen min var med på noe som heter Gasshou Konkuru. Det vil altså si en slags syngekonkurranse, og den gikk rett og slett ut på at hver klasse skulle velge en sang selv og fremføre den for omtrent hele skolen. Det var fullt opplegg med korsang og alt mulig, og noen klasser var veldig flinke. Andre var dog ikke fullt så heldige når det gjaldt både valg av sang og fremføringen generelt <.<; Jeg fikk sett alle fremføringene, men jeg fikk ikke med meg hvem som vant pga at jeg greide å glemme å komme tilbake til gymsalen etter pausen…
Jeg var med tre andre fra klassen min til en kulturfestival hos et universitet som de i klassen min muligens skulle begynne på neste år. Vi gjorde ikke så veldig mye der annet enn å spille bingo uten å vinne noe, og å gå på jakt etter et sted hvor de solgte sukkerspinn, men som vi aldri fant. I tillegg gikk vi akkurat glipp av en live-konsert med Aqua Timez, for de som vet hvem de er.
Siden vertsfamilien min jobber for YFU, får jeg litt innblikk i hva som skjer i YFU og hva slags studenter som skal komme til Japan eller som skal dra til andre land. Jeg blir ofte satt til å oversette brev eller dokumenter fra engelsk til japansk, noe som er ganske gøy. For litt siden møtte jeg en gutt som skal til Norge neste år. Han kunne ikke noe som helst norsk enda, men han hadde veldig lyst til å dra til Norge fordi naturen skulle visst være så fin. Jeg tror han ble litt satt ut da han fant ut at jeg faktisk forsto japansk ;D
Ja, så var det det om min skoles bunkasai(kulturfestival), som var for litt siden. For det første, det var utrolig gøy! Det hele fungerte slik at hver klasse hadde laget et eller annet i hvert sitt klasserom. Det kunne være alt fra en restaurant til et spøkelseshus, eller en utstilling av noe. Det var totalt tre spøkelseshus, og jeg prøvde alle sammen. De var veldig god laget. Elevene hadde laget en labyrint av papp og teip inne i klasserommet, og var selv med som skuespillere. Kjempeskummelt ;P I en slags stor plass i midten av skolen hjalp frivillige til og lagde mat til matbodene. (De frivillige besto for de meste av mødre eller morsomme, men skumle bestemødre). Jeg for min del tilbrakte hele dagen før bunkasai’en med forberedelser for fotografiklubben. Vi fikk et klasserom der vi hang opp plakater med bilder som vi hadde tatt selv, og fra diverse aktiviteter på skolen. I tillegg var jeg med på skolens fashion show! Det var nettopp pga av forberedelsene til fotografiklubben at jeg omtrent ikke fikk noe tid til å øve til fashion show’et. Så det sier seg vel selv at jeg var relativt nervøs da jeg sto bak scenen under showet, da jeg bare hadde øvd en og en halv gang og ikke engang var helt sikker på hvor jeg skulle gå. Men. Til tross for det gikk det sånn nogenlunde bra, og det viste seg å være veldig gøy ^^ Jeg har fått kjøpt et opptak på DVD av hele showet, og jeg skal få prøve å lagt det ut en gang. Og selvfølgelig bilder fra selve bunkasai’en.
Ok, når det gjelder det med vertsfamilier, har jeg bestemt meg for å bli hos den midlertidige familien, den familien som bor inne i Nagoya og gjør at jeg har ca en times vei til skolen ;D Men på den andre siden bor jeg nå veldig sentralt til Nagoya, og kan sykle til Oosu eller Sakae om jeg vil!
Aprops Sakae… Da jeg og noen andre var der en gang for litt siden, snublet vi tilfeldigvis over en slags reklamekampanje for det nye idol/jentebandet SKE 48. Noen av medlemmene var der og så hei og vinket til folk, og de som hadde stått i kø den morgenen for å kjøpe billetter, kunne få ta dem i hånden en gang. En ting som var veldig skummel, var det at alle de som var der, var enten litt yngre gutter, eller gamle menn <.<; Og de hadde et slags et sånt glimt i øyet… Et sånt “jeg kan ikke tro jeg er her”-blikk. Skummelt.
Ah, og jeg har endelig fått med mobil! Engelsklæreren på skolen min hadde to mobiler og lar meg låne en av dem til jeg drar hjem, noe som er helt genialt. Jeg skulle bare ønske at han hadde kommet på det et par måneder før…Jeg har klart meg uten mobil i åtte måneder nå, men det skal være sagt at det var herlig å kunne ringe folk og sende meldinger igjen.
For litt siden har det kommet en ny versjon av Nintendo DS, nemlig Nintendo DSi. Den er ganske lik den forrige DS, men den er litt tynnere og lettere og har blandt annet to innebygde kameraer ;D Selv om den var helt ny, var den heller billig(rundt 900kr), i hvertfall i forhold til Norge. Dessverre er den ikke sonefri, så jeg skal få kjøpt meg en del spill for nesten ingenting i Oosu for jeg drar hjem.
Forrige søndag hadde jeg og en del andre utvekslingsstudenter og noen andre venner fra skolen min bestemt oss for å finne på noe i Nagoya. Da vi kom dit, så en gjeng med rundt ti andre utvekslingsstudenter, og bestemte oss for å si hei til dem. Det viste seg at de hadde tenkt til å gjøre det samme som oss, å finne på noe i Nagoya. Det var utevekslingsstudenter fra diverse organisasjoner som EF, AFS og Rotary der, og vi møtte til og med en annen nordmann! Jeg var dog den eneste fra YFU der. Det hele endte med at vi bestemte oss for å finne på noe alle sammen. Jeg tror vi var rundt 20 personer totalt, og vi skremte nesten vettet av alle japanerne som gikk forbi oss xD Da vi tok en heis en gang var det for eksempel ingen japanere som turde å gå på heisen da vi var der… Vi bestemte oss for å spise noe, så for å dra på et game senter og ta purikura, og til slutt dro vi på karaoke. Jeg tror det er lenge siden jeg har hatt det så gøy som jeg hadde det den dagen. Det er gøy å være gaijin i Japan :3
Da nærmer det seg endelig slutten på dette innlegget, og jeg ser at jeg faktisk har greid å skrive nesten 1300 ord… xD I morgen skal jeg på en slags fering av gutter på 5 år. I Japan har de en tradisjon ved å feire gutter og jenter når de blir 3, 5 og 7 år. Det kalles shichi-go-san, som rett og slett betyr 7-5-3. Jeg kommer til å legge ut bilder og muligens den ene videoen når jeg får tatt meg tid til det, som vanlig ;D Og så kommer jeg jo selvfølgelig til å ta bilder av de nusselige guttene på 5 år i kimono i morgen, så jeg vil vente til jeg får tatt de bildene.
Yup, så, mata ne (^^*)~
Jeg er ganske sikker på at det er mer eller mindre umulig for meg å bli ferdig med hele Kumon innen jeg drar hjem; det er, hvis jeg har lyst til å ha noen som helst sjanse for å stå på Japanese Language Proficiency-testen i desember. Jeg har kjøpt en bok med fjorårets prøve og en kanjilærebok for å forberede meg på prøven, og jeg har funnet ut at det blir rett og slett for mye å forsøke og gjøre alle de tingene samtidig. Uansett, det går jo fortsatt fremover med japansk- og kanjikunnskapene, så jeg må jo ha gjort noe riktig.
De siste ukene har bokstavelig talt flydd av sted. På hverdagene studerer jeg japansk på skolen, og etter skolen spiller jeg badminton et par timer omtrent hver dag. Jeg kommer ofte ikke hjem før kl 8 om kvelden, og da er omtrent det eneste jeg har lyst til å gjøre, å sove. I helgene drar jeg til Nagoya eller andre morsomme steder med venner, eller noen ganger alene. Jeg har noe å gjøre stort sett hver dag nå, så det er nok derfor tiden har gått så fort for meg. Tiden har jo forsåvidt gått ganske fort; jeg har bare litt under fire måneder igjen her i Japan før jeg må dra hjem!
For litt siden dro jeg og en venn til et sted i Nagoya som heter Sakae; der dro vi til en buffet-restaurant som hadde alle slags gode retter, alt fra pasta til kake og til og med popkorn. Etter det vandret vi litt rundt i forskjellige butikker på det samme stedet, og vi gikk tilfeldigvis igjennom en liten park med en plass i midten. Vi hørte plutselig amerikanske sanger(blandt annet bilsangen fra Grease) fra denne plassen, og bestemte oss for å se hva som var der. Det viste seg at det var tre-fire menn i 20-årsalderen kledd i skinn- og lær- jakker og bukser med minst 10 cm høye hårfrisyrer tatt rett fra Grease, som danset xD Det hadde samlet seg en liten folkemengde som sto og så på dem, men jeg tror ikke de la merke til det i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt kameraet mitt da, for det var ikke akkurat noe man ser hver dag. En fyr som sto ved siden av med, filmet det hele, så det er mulig det finnes en video eller to av det på Youtube.
1. september kom det en fransk jente til skolen min. Hun var grei nok, men hun dro hjem igjen søndag for en uke siden XD Hun hadde visst veldig hjemlengsel, men det virket ikke sånn i det hele tatt. Vel, det var gøy så lenge det varte. Det er litt ensomt å være den eneste utvekslingsstudenten på skolen min igjen, men jeg vender meg nok til det igjen.
I forbindelse med det at den franske jenta dro hjem igjen, hadde jeg en ganske interessant samtale med en av lærerne på skolen min. Hun sa at hun lurte på hva de andre elevene på skolen min kom til å tro om Frankrike og franskmenn etter den franske jenta dro hjem, om de kom til å tro at alle franskmenn er som henne. Det er et godt poeng, for en alminnelig japansk vgs-elev, har ikke særlig peilig på utlandet og hvordan det er der. I hvertfall ikke etter det er har erfart. Hun mente det var én ting med lærerne, de er voksne og vet mest sannsynlig mer om utlandet, men det er annen ting med elevene. De fleste elevene på skolen min, har aldri vært utenfor Japan(vel, muligens til Hawaii). Og det samme kan jo sies når det gjelder meg, sa hun. Norge er relativt ukjent i utlandet og særlig i Japan, så for de fleste lærerne og alle elevene, er Norge Ragnhild. Eller som hun sa det; Noruwe ikooru (equals) Ragunii. Det skremte meg litt, for jeg mener absolutt ikke jeg er et prakteksemplar på en nordmann eller Norge. Det betyr også at det jeg forteller dem om Norge, er det de kommer til å tro om Norge, og muligens fortelle til andre hvis de forteller om Norge. Så det er absolutt noe å huske på, hvis noen som leser dette har tenkt til å ta et utvekslingsår. Og så er det lurt å lære seg en del fakta om Norge – det er ganske flaut å ikke kunne sånne ting xD Det er utrolig hvor mange rare spørsmål en får, spørsmål man ikke engang kunne ha forestilt seg.
Jeg har, som nevnt før, spilt badminton med de andre på skolen omtrent hver dag i det siste. Jeg har blitt bedre og bedre, og badminton har bare blitt morsommere og morsommere. Jeg skal til og med delta i en turnering neste onsdag! Jeg ble ganske overrasket over at jeg faktisk fikk delta, i og med at jeg bare har drevet med badminton i ca to måneder. For ikke å snakke om nervøs. Watashi o ouen shite ne. Jeg kommer til å trenge det <.<
For litt siden var det spådd at et stort jordskjelv skulle ramme området rundt det jeg bor. Vel, det skjedde ikke. I går kom imidlertid en tyfon i nærheten, så det regnet kraftig og blåste litt. Tyfonen kom ikke så veldig nær, så det skjedde ingen store skader såvidt jeg vet.
Jeg snublet forresten over denne siden da jeg var inne på min skoles nettsider. Nederst på siden er det bilde av noen av elevene i klassen min, og en av lærerne mine xD
Ok, det var alt for denne gang. Jeg skal prøve å oppdatere så snart jeg har muligheten, og nok tid og ork ;)
*Bildesiden er oppdatert!*
Da har ting roet seg litt ned, og man har sånn ca kommet fram til en konklusjon på visse ting ;D Og nå har jeg forresten også kommet halvveis i mitt opphold her i Japan! Seks måneder to go~
For de som er interesserte, har jeg laget en spørsmålside der ting som ikke direkte har noe å gjøre med innleggene eller bildene jeg poster(dvs generelle spørsmål), kan postes.
På søndag 13. juli dro jeg og de andre utvekslingsstudentene (også de som bare er i Japan i sommerferien) til Nagashima Spa Land. I motsetning til navnet, hadde stedet ikke noe å gjøre med spa, det var nemlig Japans største fornøyelsespark! Den var dog ikke så stor som jeg hadde trodd, men det var i hvertfall veldig gøy der.
Sommerferien min begynte 18. juli, og den varer til 1. september. På siste skoledag var hele skolen med på en Shuugyoushiki(sommeravslutning), som egentlig bare bestod av at alle satt i seiza mens rektoren og noen andre lærere snakket om at man ikke skal ha det gøy i sommerferien, men gjøre lekser. Jeg tror de fleste av elevene ignorerte dem ganske grundig, og jeg for min del holdt på å duppe av flere ganger…
I starten av ferien dro jeg og familien først til stranda, og etterpå til et tempel, og en ryoukan med onsen, der vi overnattet en dag. Jeg kommer til å legge ut bilder fra denne turen, og ellers andre bilder jeg har tatt hittil så snart jeg får tid.
Stranden vi dro til lå i et annet prefektur enn der jeg bor, en ca to timers lang kjøretur. Stranden var veldig fin, og det var herlig å svømme i havet til en forandring. Varmen var dog ganske uutholdelig, og selv om vi bare var på stranda i et par timer, ble jeg grundig solbrent. Jeg har begynt å skjønne hvorfor ikke så mange japanere drar til syden nå; det finnes jo minst like fine strender i Japan! Etter stranda hoppet vi inn i bilen igjen og dro videre til hotellet. På veien stoppet vi for å spise, og besøkte et tempel i nærheten i samme slengen. Da vi kom fram til hotellet ble vi møtt av to damer iført full kimono. Hotellet var en ryoukan med onsen, så stedet hadde en veldig japansk følelse over seg. Det var første gangen jeg badet i en onsen, og jeg håper så absolutt ikke det blir den siste gangen. Det var kjempedeilig å bade i onsen, og minst like gøy å traske rundt i hotellet i yukata etterpå ;D For ikke å glemme de to minneverdige statuene inne i selve badet… Vi overnattet på hotellet en natt, og neste dagen dro vi innom en slags miniatyr-fornøyelsespark med badeland på veien hjem igjen. Jeg kan ikke huske sist jeg har dratt til et badeland, så jeg og vertsøsteren min hadde det veldig gøy der i et par timer, før vi bestemte oss for å dra hjem igjen.
Jeg har nå lært meg hva skolen min, Keisei, er berømt for: at de er gode i baseball. Det er visst hovedårsaken til at folk i det hele tatt har lyst til å gå på Keisei. Keisei hadde for litt siden en ganske viktig kamp som jeg hadde hatt lyst til å dratt og sett på, men grunnet… vel, andre ting, fikk jeg ikke dratt. Uheldigvis tapte Keisei. Hadde vi vunnet, hadde neste kampen vært i Koushien, Osaka, og blitt dekket av tv-kanaler fra over hele Japan.
Da har jeg også forresten endelig vært på det berømte “møtet,” eller selskapet med Morita Foundation. Det ble holdt for å gi utvekslingselevene en sjanse til å takke Mortita, rett og slett. Jeg måtte selvfølgelig holde tale for alle sammen… igjen. Jeg har faktisk glemt(fortrengt?) det meste av det jeg sa, men etter hva jeg har hørt av andre, gikk det visst helt fint. De som var der, var lederene for YFU og AFS Japan, og en håndfull andre viktige personer, pluss utvekslingselevene som hadde fått stipend. Egentlig skulle selve lederen for Sony komme, men han kunne ikke grunnet et eller annet med OL i Beijing, etter det jeg husker. Men ja, SELVE lederen for hele Sony… Jeg ble vettskremt da jeg først ble fortalt at han skulle komme, og at jeg i tillegg måtte holde tale for ham! Nå som jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske han hadde vært der; for et minne det hadde blitt!
Jeg har forresten nådd et slags indre mål nå; jeg ble tatt for å være en japaner på telefonen! Jeg ble oppringt av Enatsu-san, sjefen for YFU Japan, og hun trodde hun snakket til vertsmoren min helt til jeg fortalte henne hvem jeg var ;D
Nå som jeg har sommerferie, og vennene mine har skole til kl to-tre om ettermmiddagen, har jeg utrolig lite å finne på. Derfor har jeg, dette kommer nok som et sjokk for de som kjenner meg, meldt meg inn i skolens badminton-klubb! Jeg er relativt dårlig når det gjelder badminton nå, men jeg har funnet ut at jeg liker badminton, så jeg er villig til å prøve det ut. Og så gir det meg en sjanse til å bli kvitt det jeg har lagt på meg siden jeg kom hit ;)
Til slutt vil jeg nok en gang unnskylde for den merkelige norsken min. Den har bare blitt merkeligere og merkeligere med tiden. Tro det eller ei, det går nok fortere og enklere for meg å snakke japansk enn norsk nå… Det kommer til å bli rart å komme hjem til Norge igjen og snakke norsk xD
Gomen nasai! Jeg har ikke fått oppdatert bloggen i det siste pga mangel av internett og mangel av tid. De siste ukene har vært hektiske med pakking og orienteringer i både Sverige og Tokyo. Men mer om dette etterpå.
Orientering i Sverige
Jeg får begynne med begynnelsen. Vi(jeg og de tre andre norske utvekslingsstudentene) dro til Sverige i 4 dager for å være med på en orientering før vi kunne dra til Japan. Vi ble møtt av en fra YFU på flyplassen i Sverige, som skulle ta oss med til stedet vi skulle bo. Vi trodde vi skulle ta en buss rett til stedet, men det viste seg at det ikke gikk noen busser dit akkurat da, så vi endte opp med å surre rundt på 4-5 busser. Vi kom fram til slutt, men det tok oss nærmere to timer når det egentlig kunne tatt ca 30 min.
Da vi kom fram var stedet nesten tomt, så vi fikk gå rimelig fritt rundt en stund. Vi bodde i en utrolig fin og gammel villa ved et lite vann utenfor Stockholm. Alle rommene hadde et gammeldags preg over seg, og siden vi kom dit først, valgte jeg og den andre norske jenta, Mio(vi var to jenter og to gutter fra Norge) det mest koselige rommet med en liten køyeseng og utgang til en slags veranda. Den svenske hæren var forresten også i det samme området på det tidspunktet. De hadde visst drevet med noen slags trening og skulle egentlig ha dratt innen vi ankom. Det skjedde ikke, så det ble til at jeg og Mio spiste lunsj med 30-40 staute karer i uniform. Vi satt midt i smørøyet og følte oss rimelig malplasserte.
De neste dagene gikk med til diverse japansktimer, orienteringer, mer japansktimer, og flere orienteringer. Vi fikk møte to japanske utvekslingsstudenter som bodde i Sverige, og mange svensker som hadde vært i Japan i fjor. Vi ble også introdusert for å “fika,” noe som tilsvarer et lite mellommåltid. Vi ble fort vant til det, og det tok ikke lang tid før vi brukte det som et norsk ord. Fika har en koselig klang over seg, og til og med danskene brukte det. Skal vi noen gang ta inn et ord fra svensk til norsk, skal det være å fika.
Vi norske fikk også gå på en liten utflukt til nærmeste ICA, der vi kjøpte (for?)mye godteri. Fritiden vår gikk stort sett med til å spille kort og spise godteri, se på tv, eller sove. Det var gøy i Sverige, og jeg ble kjent med mange som var mist like interessert i Japan som meg selv. Etter dette tok vi flyet tilbake til Oslo, bare for å måtte dra igjen om et par timer. I tillegg ble flyet forsinket, så jeg fikk bare 4 timer hjemme, derav 3 timer gikk med til pakking og 1 time til å sove. Å stå opp midt på natta er alltid gøy.
Tokyo Olympic Youth Center
Flyturen til Tokyo var grei nok, da jeg sov veldig mye. Etter en ca 14 timers flytur ankom vi endelig Narita flyplass, der vi ble tatt imot av en fra YFU. Før vi dro fikk vi en anledning til å gå på do, noe jeg gjorde. Der fikk jeg mitt første møte med et japansk toilett. Jeg hadde ikke tenkt over dette på forhånd, men da jeg så skiltet utenfor dobåsene ble jeg mildt sagt skeptisk. Skiltene inneholdt en tegning av en rumpe, og noen vannstråler som pekte mot den. Da jeg gikk inn i båsen ble mistankene bekreftet. Doet var fullt av knapper, inkludert en for vasking. Man kunne få vasking, tørking, massasje(jeg aner ikke hva dette er, jeg turde aldri prøve – heller ingen jeg vet om har prøvd det), og andre ting jeg ikke kunne lese. På toppen av det hele, var alle dosetene alltid varme. Alltid. Men nok om doer.
Vi fikk ikke sett mye av Tokyo under oppholdet i Tokyo Olympic Youth Center(Orisen fra nå av), da det gikk et høyt gjerde rundt hele stedet. Den eneste gangen vi fikk gå ut, var under en utflukt samme dagen til Meijijingu, Tokyos største tempel og som lå rett ved Orisen. Den første dagen fikk vi mye free time, som lederne kalte det, siden vi var ganske trøtte alle mann. En ting som irriterte meg konstant siden flyturen, var det at vi hoppet over en dag, dvs at jeg alltid trodde det var “i går.” Dette sitter fortsatt litt igjen, og jeg er fortsatt ikke sikker på hvilken dag eller dato det er. Lederne i Orisen var utrolig greie(og kjekke!). De besto av frivillige som hadde vært utvekslingsstudenter før, så de snakket også engelsk.
Etterpå fikk vi en oversikt over hva vi skulle gjøre de neste dagene, samt mer info. Denne oversikten ble kalt Shiori. Vi ble fortalt at vi alltid skulle ha denne med oss, så “Shiori, mottekita? Did you bring your Shiori?” ble en veldig kjent setning etter hvert.
Andre ting vi gjorde, var flere japansktimer, gruppediskusjoner, Kumon, adventure game og undervisning i regler og lover.
Kumon er et system for utvekslingsstudenter i Japan for å lære japansk. Man får en haug med oppgaver som man gjør, og så sender man det hele til en japansklærer som retter det og sender det tilbake igjen. Det finnes forskjellige nivåer, der A4 er det laveste og L er det høyeste. Etter hvert som man gjør oppgaver, kan man ta en prøve for å komme et nivå høyere. Alle fikk ta en Kumon placement test i Orisen for å se hvilket nivå man bør starte på. Av en eller annen grunn var F det høyeste man kunne score på den prøven. Jeg havnet mellom C og D, og fikk med meg en solid bunke oppgaver.
Den andre dagen hadde vi et adventure game. Vi ble delt inn i grupper, og vi gikk rundt til forskjellige poster rundt om i Orisen, der vi måtte gjøre oppgaver. Noen eksempler er sortere søppel, løse en human chain, flytte ting raskest mulig med spisepinner, og sumobryting med origami-sumobrytere. Vi hadde det veldig gøy, selv om laget mitt kom på nest siste plass. De heldige vinnerne på 1. 2. og 3. plass, fikk spisepinner, håndkleder og godteri.
En av de siste dagene hadde vi undervisning i hvilke lover og regler vi må følge. Det var egentlig ikke noe nytt der, men timen ble utrolig morsom pga diverse skrivefeil og bruk av engrish. Drug ble til drag, learning til lerning, og sist men ikke minst, japanese laws til japanese lows. Dette var tydeligvis spesielt morsomt for amerikanerne og australerne som var der.
Vi fikk forresten servert japansk mat hver dag i kafeteriaen i Orisen, og vi spiste ofte med omtrent hundre japanske businessmen i dress. Det var også et japansk offentlig bad i Orisen. Det var veldig deilig å bade, men utrolig varmt.
Jeg må nesten nevne vending machinene(også kalt bending machine – japanerne har egentlig ikke v-lyden). Disse var overalt i Orisen, og de hadde mange typer drikker(både varme og kalde) som faktisk var billige. I tillegg fantes det en liten butikk i en bygning utenfor rommene våre, som solgte litt av hvert av mat og ting og tang. Det fantes også en liten tv og sofa rett ved rommene våre, som vi brukte nå og da. Vi så den mest geniale reklamen noensinne på den tven. Det går ikke an å forklare den, men vi lo i 5 min i strekk etter å ha sett den. Japansk tv er interessant.
Lederne i Orisen, spesielt en som heter Kiyo, brukte ofte å si okkee desu da? er det ok? etter instruksjoner, og de siste dagene begynte plutselig alle oss andre også å si okkee! veldig ofte. Særlig den siste kvelden gikk omtrent alle rundt og skrek okkee spontant, noe liknende Arne på TG(nederst). Det sitter fortsatt igjen, og jeg og vertsfamilien min bruker det mye.
Kvelden før vi skulle dra fra Orisen, arrangerte lederne en avskjedsfest der alle landene skulle framføre et eller annet i ca 5 min. Vi norske ble enige om å gjøre en dramatisering av De Tre Bukkene Bruse, som vi måtte ta på sparket etter bare to øvinger pga dårlig tid. Til tross for dette gikk det bra, og det så ut som publikum likte det. Mange av de andre framføringene var veldig morsomme, særlig lederenes. Det ble tatt mange bilder under hele oppgholdet i Orisen, men også særlig etter avskjedsfesten.
Hver kveld, kl. 10.00 var egentlig lights off for utvekslingsstudentene i Orisen, men vi fant fort ut at lederne ikke var så strenge. Så lenge man ikke bråkte for mye eller var på rommet mesteparten av tiden, gikk det greit. Den siste kvelden satt jeg og to av de adre norske og så på tv til rundt kl 12, men vi ble ferska fordi vi bråkte for mye og sendt tilbake til rommene. Vi samlet oss i ett rom etterpå, og pratet til kl ett, da vi bestemte oss for å ta oss noe å spise. Vi snek oss ut til en plass med en vending machine som solgte varme pommes frites og kakao. Det gikk greit til da, men på veien tilbake igjen ble vi fersket av en av lederne som het Hiro. Til vår store overraskelse tok han ting helt rolig, og sa at hvis vi var sultne, burde vi ha kommet til ledernes rom der de hadde massevis av snacks og drikke. Vi ble ganske fortumlet, men vi greide å få fram et “ok” og “god natt da,” før han spaserte rolig videre og vi snek oss tilbake til rommene. Pommes fritene var helt ok, og vi la oss nok ikke før rundt kl 3.
Neste morgen tok vi farvel med Orisen, lederne, og mange av de andre utvekslingsstudentene. Dette var veldig trist, ettersom vi hadde blitt en ganske sammensveiset gjeng. Lederne for diskusjonsgruppen min hadde til og med skrevet et kort til hver av oss, der essensen var: “Stå på!”
Shinkansen og møte med vertsfamilien
Så bar det videre, og jeg fikk endelig tatt Shinkansen for første gang i mitt liv. Den var veldig behagelig, og man følte nesten ikke at toget beveget seg, selv om det gikk fort. Jeg tok toget fra Tokyo til Nagoya, og det tok ca en time eller halvannen time. Ca halvveis kunne man se Fujisan. Det var et utrolig syn, og fjellet var mye større enn jeg hadde trodd.
Da jeg omsider gikk av toget i Nagoya, var det første jeg så, en plakat der navnet mitt sto i store bokstaver. Etter det fulgte mye bukking, latter, småprat og bilder. Noe av det første vertfamilienmin gjorde var å ta massevis av bilder av meg. Etterpå dro vi til huset deres, som ligger ca 15 min utenfor Nagoya med tog. Det er et koselig lite hus, og jeg deler soverom med vertssøsteren min, Ayaka. Vertsbroren min er i Kyushu for tiden som leder for utvekslingsstudenter som skal ut av Japan. Jeg snakket med ham på telefonen i går, og han skal visst komme og hilse på meg snart. Faren, moren, og bestemoren i huset er veldig morsomme mennesker, så jeg har det veldig fint her. Jeg tror jeg har gjort et godt inntrykk, og de er veldig imponert over at jeg faktisk greier å snakke japansk. Jeg forstår det meste som blir sagt, men ordforrådet mitt er begrenset.
Jeg viste dem fotoalbumet mitt i går, og de ble mektig imponert over faren min, spesielt da jeg fortalte dem at han har en motorsykkel. Han så visst veldig kul ut, og de syntes moren min så veldig snill ut. Her i Japan er jeg faktisk veldig høy, mens i Norge er jeg ganske liten. Da kan dere tenke dere hvordan de reagerte da de så et bilde av broren min og jeg. Jeg tror han er ca. dobbelt så lang som vertssøsteren min.
Til slutt vil jeg også nevne at jeg har vært med på min første purikura. Jeg, Ayaka og kjæresten hennes, Junma, gjorde det den første dagen jeg var her da bowlingen vi egentlig skulle til var stengt pga en turnering.
Jeg tror jeg begynner på skolen i morgen, og jeg skal på en slags fest med noen folk fra Morita Foundation, som jeg fikk et stipend av, om et par dager. Akkurat nå låner jeg pcen til Ayaka, da min pc ikke har mer strøm og jeg ikke finner adapteren. Vi har bestilt en adapter til pcen som kommer om en uke, så jeg får nok ikke vært noe særlig på internett på en stund. Inntil da, over og ut.
