You are currently browsing the tag archive for the 'nervøs' tag.
Pun intended.
Ok, så i dag var den siste dagen min på skolen med ordentlig timer og benkyou. I starten av den aller siste timen kom de to lærerne mine inn i klasserommet med et alvorlig uttrykk, og sa dette: “Ima kara mochimono kensa o okonaimasu. Motteru mono o zenbu dashite kudasai.”
Innen han hadde fullført setningen ble det dønn stille, og man kunne bokstavelig talt ta og føle på spenningen i rommet. Oh yes. Lærerne skulle sjekke alt av ting vi hadde med oss(og da mener jeg alt; gymbagger, poser med sko, alle små lommer og rom), for å se om vi hadde med noe “ulovlig.” På min skole er det ikke lov med følgende ting(sommer jeg kommer på i farten): Mobil, blader, manga, CD/DVDer, iPod, sminke, hårprodukter og kosmetikk generelt, tyggis, godteri, drops, andre klær enn uniformen, og generelle “morsomme ting.” Grunnen til alt dette var visst at en eller annen hadde funnet en gammel tyggis i et rom på skolen, så lærerne bestemte seg for å holde en undersøkelse i alle klassene på hele skolen. Sprøtt, om du spør meg.
Så alle samlet tingene sine mens læreren gikk igjennom tingene til en elev av gangen. Det første jeg tenkte på, var jakken min. Jeg pleier å bruke de to største lommene i jakken til ting jeg bruker hver dag eller ofte, dvs mobil, togbillett, tyggis og iPod. Hoho. Så jeg fikk selvfølgelig midlertidig panikk der. Det som hjalp litt var det at jeg visste at mange andre i klassen min også hadde med seg mobil og liknende, så vi var i samme båt. Jeg var faktisk heldig og la merke til at læreren min ikke sjekket inni pulten til noen elever, så jeg tok en sjanse på å smugle noen ting inn dit. Det gikk greit nok med mobilen og tyggisen; jeg puttet dem inn i ermet mitt fra lommen i jakken, og la dem forsiktig helt innerst i pulten. Det var dog verre med iPoden da den var for stor til å få plass i ermet og i tillegg var øreproppene et problem. Så jeg innså nederlaget der og bestemte meg for å gi opp å gjemme iPoden. Det kunne da ikke være så galt, det var jo bare en iPod?
Den gang ei. Jeg ble grundig skjelt ut, og de tok iPoden min. Det jeg syns var mest ille, var hvordan lærerne reagerte. De sto med krokodilletårer i øynene og med et uttrykk som om de ikke kunne skjønne hvordan jeg kunne ha bedratt dem på den måten. Det hade dog omvendt effekt på meg da jeg bare ble mer og mer irritert for øyeblikket. Uansett, siden den siste skoledagen min er 27. desember, får jeg iPoden tilbake da. Da kommer vertsfamilien min også, så de gir iPoden direkte til dem, etter de har hatt en liten prat. Fin måte å ødelegge den siste dagen på skolen min… Det er bare bra at vertsfamilien min synes skolen min er veldig streng og faktisk syntes det var synd at de tok iPoden min xD
Da var det bare å overleve denne uken uten iPod. Ganbarou >.< Dog, de andre i klassen min som også ble fratatt sin iPod får den ikke igjen før i mars neste år, så jeg antar jeg var heldig der.
Det morsomme var at lærerne ikke fant noen mobiler. Og jeg vet at i hvert fall halvparten av klassen hadde med seg mobil i dag. Vel, en iPod er én ting, men en mobil er noe helt annet. Dersom de finner mobilen til en elev, blir foreldrene nærmest tvunget til å avslutte abonnementet så man ikke kan bruke mobilen mer, og i min klasses tilfelle(de går i 3. klasse), får de mest sannsynligvis ikke komme inn på det universitetet de vil, selv om de allerede har bestått prøvene.
Nå skal det sies at min skole er veldig veldig streng, men mange japanske skoler er ganske strenge. Jeg kan bare ikke fatte hvorfor de tok det så seriøst at jeg hadde med meg en iPod på den siste dagen med timer på skolen. Det var vel noe å gjøre med at de ikke vil gjøre et unntak bare fordi jeg er en utvekslingsstudent, kanskje.
Jeg har vært med på å spille inn en reklame…! Vertsbroren min jobber med å lage reklamer, så jeg og vertssøsteren min var med å spille inn en i dag. Vi måtte synge en sang mens vi smilte til kameraet, og jeg holdt et lite skilt med det vi reklamerte for. Det er ikke sikkert det kommer til å bli brukt, men hvis det gjør det, er det mulig å se den på tv fra slutten av desember(i Japan selvfølgelig). Og så blir vi visst tilsendt en kopi av reklamen når den er ferdig xD Det hele var ganske morsomt, og jeg fikk dra hjem fra skolen tidligere enn vanlig for å være med, haha. Sangen til reklamen kan du se her.
Det slo meg for litt siden at jeg faktisk ikke har så mye tid igjen her. Jeg har bare seks uker igjen, derav tre av dem er skoleuker… Og jeg har en heller hektisk timeplan fremover. På lørdag har jeg en siste orientering med de andre utvekslingsstudentene i området her. Til da må jeg skrive en tale på to sider på japansk om hva jeg har opplevd i Japan til nå, og lage en liten presang til vertsfamilien. I tillegg til det har jeg den store japanskprøven på søndag. Ønsk meg lykke til, jeg kommer til å trenge det ;P
Jeg kommer til å gå på skolen til 20. desember. Etter det kommer jeg til å ha badminton-trening et par ganger, til 27. da jeg har den siste talen på skolen og som blir den siste gangen jeg er på skolen. På 25. skal vi visst ha et slags farvel-party i klassen med godis og gaveutdeling ^^; Og 11. januar bærer det hjem til Norge igjen.
Jeg kjøpte meg forresten endelig en badminton-racket, som jeg har tenkt til å ta med meg hjem. Og jeg har også planer om å fortsette med badminton i Norge. Gleder meg ;D
Jeg kommer ikke på mer for nå, men jeg skal prøve å skrive igjen så snart det har skjedd noe verdt å skrive.
Mata ne~
Ugh, da har det gått rundt en måned siden jeg har skrevet noe her… Jeg har hatt mye å gjøre, og det kommer bare til å bli verre herfra! I det siste har alle de som alltid har sagt til meg at vi burde finne på noe sammen en dag, bestemt seg for å faktisk gjøre noe ut av de planene nå som jeg bare har under to måneder igjen. Jeg tror jeg har tilbrakt mer tid på skolen og andre steder enn hjemme i den siste tiden, noe som sier litt. Ok, så til hva som faktisk har skjedd siden sist;
En del av første- og andreklassene på skolen min var med på noe som heter Gasshou Konkuru. Det vil altså si en slags syngekonkurranse, og den gikk rett og slett ut på at hver klasse skulle velge en sang selv og fremføre den for omtrent hele skolen. Det var fullt opplegg med korsang og alt mulig, og noen klasser var veldig flinke. Andre var dog ikke fullt så heldige når det gjaldt både valg av sang og fremføringen generelt <.<; Jeg fikk sett alle fremføringene, men jeg fikk ikke med meg hvem som vant pga at jeg greide å glemme å komme tilbake til gymsalen etter pausen…
Jeg var med tre andre fra klassen min til en kulturfestival hos et universitet som de i klassen min muligens skulle begynne på neste år. Vi gjorde ikke så veldig mye der annet enn å spille bingo uten å vinne noe, og å gå på jakt etter et sted hvor de solgte sukkerspinn, men som vi aldri fant. I tillegg gikk vi akkurat glipp av en live-konsert med Aqua Timez, for de som vet hvem de er.
Siden vertsfamilien min jobber for YFU, får jeg litt innblikk i hva som skjer i YFU og hva slags studenter som skal komme til Japan eller som skal dra til andre land. Jeg blir ofte satt til å oversette brev eller dokumenter fra engelsk til japansk, noe som er ganske gøy. For litt siden møtte jeg en gutt som skal til Norge neste år. Han kunne ikke noe som helst norsk enda, men han hadde veldig lyst til å dra til Norge fordi naturen skulle visst være så fin. Jeg tror han ble litt satt ut da han fant ut at jeg faktisk forsto japansk ;D
Ja, så var det det om min skoles bunkasai(kulturfestival), som var for litt siden. For det første, det var utrolig gøy! Det hele fungerte slik at hver klasse hadde laget et eller annet i hvert sitt klasserom. Det kunne være alt fra en restaurant til et spøkelseshus, eller en utstilling av noe. Det var totalt tre spøkelseshus, og jeg prøvde alle sammen. De var veldig god laget. Elevene hadde laget en labyrint av papp og teip inne i klasserommet, og var selv med som skuespillere. Kjempeskummelt ;P I en slags stor plass i midten av skolen hjalp frivillige til og lagde mat til matbodene. (De frivillige besto for de meste av mødre eller morsomme, men skumle bestemødre). Jeg for min del tilbrakte hele dagen før bunkasai’en med forberedelser for fotografiklubben. Vi fikk et klasserom der vi hang opp plakater med bilder som vi hadde tatt selv, og fra diverse aktiviteter på skolen. I tillegg var jeg med på skolens fashion show! Det var nettopp pga av forberedelsene til fotografiklubben at jeg omtrent ikke fikk noe tid til å øve til fashion show’et. Så det sier seg vel selv at jeg var relativt nervøs da jeg sto bak scenen under showet, da jeg bare hadde øvd en og en halv gang og ikke engang var helt sikker på hvor jeg skulle gå. Men. Til tross for det gikk det sånn nogenlunde bra, og det viste seg å være veldig gøy ^^ Jeg har fått kjøpt et opptak på DVD av hele showet, og jeg skal få prøve å lagt det ut en gang. Og selvfølgelig bilder fra selve bunkasai’en.
Ok, når det gjelder det med vertsfamilier, har jeg bestemt meg for å bli hos den midlertidige familien, den familien som bor inne i Nagoya og gjør at jeg har ca en times vei til skolen ;D Men på den andre siden bor jeg nå veldig sentralt til Nagoya, og kan sykle til Oosu eller Sakae om jeg vil!
Aprops Sakae… Da jeg og noen andre var der en gang for litt siden, snublet vi tilfeldigvis over en slags reklamekampanje for det nye idol/jentebandet SKE 48. Noen av medlemmene var der og så hei og vinket til folk, og de som hadde stått i kø den morgenen for å kjøpe billetter, kunne få ta dem i hånden en gang. En ting som var veldig skummel, var det at alle de som var der, var enten litt yngre gutter, eller gamle menn <.<; Og de hadde et slags et sånt glimt i øyet… Et sånt “jeg kan ikke tro jeg er her”-blikk. Skummelt.
Ah, og jeg har endelig fått med mobil! Engelsklæreren på skolen min hadde to mobiler og lar meg låne en av dem til jeg drar hjem, noe som er helt genialt. Jeg skulle bare ønske at han hadde kommet på det et par måneder før…Jeg har klart meg uten mobil i åtte måneder nå, men det skal være sagt at det var herlig å kunne ringe folk og sende meldinger igjen.
For litt siden har det kommet en ny versjon av Nintendo DS, nemlig Nintendo DSi. Den er ganske lik den forrige DS, men den er litt tynnere og lettere og har blandt annet to innebygde kameraer ;D Selv om den var helt ny, var den heller billig(rundt 900kr), i hvertfall i forhold til Norge. Dessverre er den ikke sonefri, så jeg skal få kjøpt meg en del spill for nesten ingenting i Oosu for jeg drar hjem.
Forrige søndag hadde jeg og en del andre utvekslingsstudenter og noen andre venner fra skolen min bestemt oss for å finne på noe i Nagoya. Da vi kom dit, så en gjeng med rundt ti andre utvekslingsstudenter, og bestemte oss for å si hei til dem. Det viste seg at de hadde tenkt til å gjøre det samme som oss, å finne på noe i Nagoya. Det var utevekslingsstudenter fra diverse organisasjoner som EF, AFS og Rotary der, og vi møtte til og med en annen nordmann! Jeg var dog den eneste fra YFU der. Det hele endte med at vi bestemte oss for å finne på noe alle sammen. Jeg tror vi var rundt 20 personer totalt, og vi skremte nesten vettet av alle japanerne som gikk forbi oss xD Da vi tok en heis en gang var det for eksempel ingen japanere som turde å gå på heisen da vi var der… Vi bestemte oss for å spise noe, så for å dra på et game senter og ta purikura, og til slutt dro vi på karaoke. Jeg tror det er lenge siden jeg har hatt det så gøy som jeg hadde det den dagen. Det er gøy å være gaijin i Japan :3
Da nærmer det seg endelig slutten på dette innlegget, og jeg ser at jeg faktisk har greid å skrive nesten 1300 ord… xD I morgen skal jeg på en slags fering av gutter på 5 år. I Japan har de en tradisjon ved å feire gutter og jenter når de blir 3, 5 og 7 år. Det kalles shichi-go-san, som rett og slett betyr 7-5-3. Jeg kommer til å legge ut bilder og muligens den ene videoen når jeg får tatt meg tid til det, som vanlig ;D Og så kommer jeg jo selvfølgelig til å ta bilder av de nusselige guttene på 5 år i kimono i morgen, så jeg vil vente til jeg får tatt de bildene.
Yup, så, mata ne (^^*)~
Jeg er ganske sikker på at det er mer eller mindre umulig for meg å bli ferdig med hele Kumon innen jeg drar hjem; det er, hvis jeg har lyst til å ha noen som helst sjanse for å stå på Japanese Language Proficiency-testen i desember. Jeg har kjøpt en bok med fjorårets prøve og en kanjilærebok for å forberede meg på prøven, og jeg har funnet ut at det blir rett og slett for mye å forsøke og gjøre alle de tingene samtidig. Uansett, det går jo fortsatt fremover med japansk- og kanjikunnskapene, så jeg må jo ha gjort noe riktig.
De siste ukene har bokstavelig talt flydd av sted. På hverdagene studerer jeg japansk på skolen, og etter skolen spiller jeg badminton et par timer omtrent hver dag. Jeg kommer ofte ikke hjem før kl 8 om kvelden, og da er omtrent det eneste jeg har lyst til å gjøre, å sove. I helgene drar jeg til Nagoya eller andre morsomme steder med venner, eller noen ganger alene. Jeg har noe å gjøre stort sett hver dag nå, så det er nok derfor tiden har gått så fort for meg. Tiden har jo forsåvidt gått ganske fort; jeg har bare litt under fire måneder igjen her i Japan før jeg må dra hjem!
For litt siden dro jeg og en venn til et sted i Nagoya som heter Sakae; der dro vi til en buffet-restaurant som hadde alle slags gode retter, alt fra pasta til kake og til og med popkorn. Etter det vandret vi litt rundt i forskjellige butikker på det samme stedet, og vi gikk tilfeldigvis igjennom en liten park med en plass i midten. Vi hørte plutselig amerikanske sanger(blandt annet bilsangen fra Grease) fra denne plassen, og bestemte oss for å se hva som var der. Det viste seg at det var tre-fire menn i 20-årsalderen kledd i skinn- og lær- jakker og bukser med minst 10 cm høye hårfrisyrer tatt rett fra Grease, som danset xD Det hadde samlet seg en liten folkemengde som sto og så på dem, men jeg tror ikke de la merke til det i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt kameraet mitt da, for det var ikke akkurat noe man ser hver dag. En fyr som sto ved siden av med, filmet det hele, så det er mulig det finnes en video eller to av det på Youtube.
1. september kom det en fransk jente til skolen min. Hun var grei nok, men hun dro hjem igjen søndag for en uke siden XD Hun hadde visst veldig hjemlengsel, men det virket ikke sånn i det hele tatt. Vel, det var gøy så lenge det varte. Det er litt ensomt å være den eneste utvekslingsstudenten på skolen min igjen, men jeg vender meg nok til det igjen.
I forbindelse med det at den franske jenta dro hjem igjen, hadde jeg en ganske interessant samtale med en av lærerne på skolen min. Hun sa at hun lurte på hva de andre elevene på skolen min kom til å tro om Frankrike og franskmenn etter den franske jenta dro hjem, om de kom til å tro at alle franskmenn er som henne. Det er et godt poeng, for en alminnelig japansk vgs-elev, har ikke særlig peilig på utlandet og hvordan det er der. I hvertfall ikke etter det er har erfart. Hun mente det var én ting med lærerne, de er voksne og vet mest sannsynlig mer om utlandet, men det er annen ting med elevene. De fleste elevene på skolen min, har aldri vært utenfor Japan(vel, muligens til Hawaii). Og det samme kan jo sies når det gjelder meg, sa hun. Norge er relativt ukjent i utlandet og særlig i Japan, så for de fleste lærerne og alle elevene, er Norge Ragnhild. Eller som hun sa det; Noruwe ikooru (equals) Ragunii. Det skremte meg litt, for jeg mener absolutt ikke jeg er et prakteksemplar på en nordmann eller Norge. Det betyr også at det jeg forteller dem om Norge, er det de kommer til å tro om Norge, og muligens fortelle til andre hvis de forteller om Norge. Så det er absolutt noe å huske på, hvis noen som leser dette har tenkt til å ta et utvekslingsår. Og så er det lurt å lære seg en del fakta om Norge – det er ganske flaut å ikke kunne sånne ting xD Det er utrolig hvor mange rare spørsmål en får, spørsmål man ikke engang kunne ha forestilt seg.
Jeg har, som nevnt før, spilt badminton med de andre på skolen omtrent hver dag i det siste. Jeg har blitt bedre og bedre, og badminton har bare blitt morsommere og morsommere. Jeg skal til og med delta i en turnering neste onsdag! Jeg ble ganske overrasket over at jeg faktisk fikk delta, i og med at jeg bare har drevet med badminton i ca to måneder. For ikke å snakke om nervøs. Watashi o ouen shite ne. Jeg kommer til å trenge det <.<
For litt siden var det spådd at et stort jordskjelv skulle ramme området rundt det jeg bor. Vel, det skjedde ikke. I går kom imidlertid en tyfon i nærheten, så det regnet kraftig og blåste litt. Tyfonen kom ikke så veldig nær, så det skjedde ingen store skader såvidt jeg vet.
Jeg snublet forresten over denne siden da jeg var inne på min skoles nettsider. Nederst på siden er det bilde av noen av elevene i klassen min, og en av lærerne mine xD
Ok, det var alt for denne gang. Jeg skal prøve å oppdatere så snart jeg har muligheten, og nok tid og ork ;)
Første skoledag var mandag 7. april. Jeg ble møtt av noen fra klassen min, og vi gikk til gymsalen, der hele skolen hadde samlet seg. Som nevnt tidligere, hadde jeg blitt bedt om å holde en liten tale. Jeg var passe nervøs, og det hjalp ikke akkurat at en lærer fortalte meg at han etter lange utregninger hadde kommet fram til at det ikke var 800 personer på skolen, men nærmere 1000. 1023 hvis jeg husker rett. Vel, talen gikk greit nok til tross for hvor nervøs jeg var på forhånd.
Klassen min består av ca 30 morsomme individer. Det er en “engelskklasse,” dvs. det er folk som er interesserte i å lære engelsk og som kan en del fra før av. Jeg er ikke i klassen i alle fagene, bare i matten, engelsken, gymmen og historien. Jeg kommer også til å være i japanskklassene når jeg får lært meg litt mer japansk. I de andre fagene sitter jeg i et lite rom mellom lærerværelsene og gjør Kumon, noe som egentlig er ganske greit. Jeg har muligheter for å legge meg ned og sove litt hvis det ikke er spesielt mange lærere rundt omkring. I tillegg kommer lærerne noen ganger bort til meg og snakker litt med meg. Jeg fikk til og med en liten kalligrafipen i gave av japansklæreren min i dag.
Engleskklassene er et kapittel for seg selv. Stort sett er alt grammatisk riktig, men engelsken vi lærer er rett og slett merkelig. I praksis ville man brukt andre ord og uttrykk enn den engelsken. Jeg lurer på om jeg bør rette på læreren når det gjelder grammatiske feil, men jeg har en følelse av at det er noe man ikke gjør her. Jeg blir ofte spurt om å lese ting høyt i klassen på engelsk, og de blir stadig imponerte.
En av de tingene jeg merker er forskjellig fra den norske skolen, er spesielt disiplin og soving. Er det ett ord som beskriver den japanske skolen, så er det ordentlig. Man gjør det man blir bedt om av lærerne, kort og godt. Når man går forbi lærerne i gangene, skal man alltid bukke og si god dag ol. I tilleg til dette, før hver eneste time begynner, står man ved siden av pluten og bukker, setter seg ned folder hendene og sier, “gassho.” Jeg har ingen anelse om hva det betyr. Ordboken sier det betyr “please” eller “with respect” innenfor Buddhismen. Det kan stemme, med tanke på at skolen min er “buddhistisk”, noe liknende det at KG er “kristen.” Hver morgen, før første time, reiser alle seg og nynner en slags buddhistisk remse med ord. Etter dette, fortsatt stående, holder rektor en tale for hele skolen over et mikrofonanlegg i alle klasserommene. Hver eneste dag. Den talen er av den sorten som bare fortsetter og fortsetter når man tror at den endelig er over. Det er passe slitsomt å holde seg ved bevissthet gjennom hele talen, stående, kl halv 9 om morgenen, når man i tillegg ikke skjønner stort av det som blir sagt.
Det som overrasket meg mest med denne nynningen var første skoledag i gymsalen. En gammel mann som visstnok er skolens mest viktigste person, kom opp på scenen. Før jeg visste ordet av det, hadde alle foldet hendene og begynt og nynne på remsen med ord sammen med den gamle mannen. Det kom mildt sagt som et sjokk, og det var nok det jeg minst hadde forventet av kom til å skje akkurat da. Jeg gjorde det beste jeg kunne for å henge med og herme etter hva de andre gjorde.
En ting som stadig forbløffer meg, er dette med soving. I Norge er det ganske ille å faktisk sovne i en time, og jeg vet bare om et par personer som har gjort det. I Japan, derimot, er det vanlig med minst 3-5 sovende personer i enhver time. De sitter enten rett opp og ned og sover, eller så legger de hodet ned på pulten. Men med dette følger det selvfølgelig en risiko. Er en uheldig og blir oppdaget av læreren, er det ikke uvanlig at han slår personen i hodet med en bok, eller kaster kritt på personen. Visse lærere er strengere enn andre, og man lærer seg fort hvilke timer man kan sove i, og hvilke man ikke kan sove i.
Skolen starter rundt kl halv 9 hver dag. Noen klasser, inkludert min, har skole på lørdager, men jeg ble fortalt at jeg ikke trenger å komme på skolen på lørdager. For tiden tar jeg skolebuss til skolen, og jeg står opp kl fem over halv 7 hver dag. Jeg kommer til å sykle til skolen fra og med mai, så bussen er bare en slags midlertidid løsning. Vi spiser lunsj hver dag kl ti over halv ett, og rett etter det vasker hele klassen klasserommet. Vi har 6 eller 7 skoletimer hver dag, derav en skoletime varer 50 min. med et ti minutters friminutt etterpå. Jeg er vanligvis ikke hjemme før kl fem, og dette er uten å være medlem av noen klubb på skolen. Vertssøsteren min er medlem i volleyballklubben, og pleier å komme hjem rundt kl 8. Når man legger til lekser og andre ting som må gjøres på toppen av dette, skjønner jeg at det er mange som sover i timene.
Helt fra første skoledag har andre elever, og til og med lærerne, stirret på meg når jeg går forbi dem. Man skulle tro de aldri hadde sett en “gaijin.” De synes det er helt utrolig at øynene og håret mitt ikke er naturlig sort. Det er fortsatt mange som plutselig begynner og snakke til meg på engelsk. De blir alltid like overrasket når jeg svarer dem på japansk ;P
Og nyheter til dere som kjenner meg: Gymmen er gøy! Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg, men jeg deltar som bare det, og det er gøy. Vi hadde en gymprøve for litt siden, og jeg ligger på gjennomsnittet, av og til litt over. Tenke seg til!
Dette ble nok et langt innlegg, men jeg forestiller meg at det finnes personer som synes det er gøy og lese dette ;P Vel, det var mye som måtte sies, og liten tid å skrive det på. Jeg er sikker på at det er et par skriveleifer her og der, men jeg skylder på at jeg ikke har snakket norsk på lenge nå. (Dette er faktisk sant; jeg har begynt å glemme norsken, litt etter litt!)
Mata kondo ne~
