Første skoledag var mandag 7. april. Jeg ble møtt av noen fra klassen min, og vi gikk til gymsalen, der hele skolen hadde samlet seg. Som nevnt tidligere, hadde jeg blitt bedt om å holde en liten tale. Jeg var passe nervøs, og det hjalp ikke akkurat at en lærer fortalte meg at han etter lange utregninger hadde kommet fram til at det ikke var 800 personer på skolen, men nærmere 1000. 1023 hvis jeg husker rett. Vel, talen gikk greit nok til tross for hvor nervøs jeg var på forhånd.

Klassen min består av ca 30 morsomme individer. Det er en “engelskklasse,” dvs. det er folk som er interesserte i å lære engelsk og som kan en del fra før av. Jeg er ikke i klassen i alle fagene, bare i matten, engelsken, gymmen og historien. Jeg kommer også til å være i japanskklassene når jeg får lært meg litt mer japansk. I de andre fagene sitter jeg i et lite rom mellom lærerværelsene og gjør Kumon, noe som egentlig er ganske greit. Jeg har muligheter for å legge meg ned og sove litt hvis det ikke er spesielt mange lærere rundt omkring. I tillegg kommer lærerne noen ganger bort til meg og snakker litt med meg. Jeg fikk til og med en liten kalligrafipen i gave av japansklæreren min i dag.

Engleskklassene er et kapittel for seg selv. Stort sett er alt grammatisk riktig, men engelsken vi lærer er rett og slett merkelig. I praksis ville man brukt andre ord og uttrykk enn den engelsken. Jeg lurer på om jeg bør rette på læreren når det gjelder grammatiske feil, men jeg har en følelse av at det er noe man ikke gjør her. Jeg blir ofte spurt om å lese ting høyt i klassen på engelsk, og de blir stadig imponerte.

En av de tingene jeg merker er forskjellig fra den norske skolen, er spesielt disiplin og soving. Er det ett ord som beskriver den japanske skolen, så er det ordentlig. Man gjør det man blir bedt om av lærerne, kort og godt. Når man går forbi lærerne i gangene, skal man alltid bukke og si god dag ol. I tilleg til dette, før hver eneste time begynner, står man ved siden av pluten og bukker, setter seg ned folder hendene og sier, “gassho.” Jeg har ingen anelse om hva det betyr. Ordboken sier det betyr “please” eller “with respect” innenfor Buddhismen. Det kan stemme, med tanke på at skolen min er “buddhistisk”, noe liknende det at KG er “kristen.” Hver morgen, før første time, reiser alle seg og nynner en slags buddhistisk remse med ord. Etter dette, fortsatt stående, holder rektor en tale for hele skolen over et mikrofonanlegg i alle klasserommene. Hver eneste dag. Den talen er av den sorten som bare fortsetter og fortsetter når man tror at den endelig er over. Det er passe slitsomt å holde seg ved bevissthet gjennom hele talen, stående, kl halv 9 om morgenen, når man i tillegg ikke skjønner stort av det som blir sagt.

Det som overrasket meg mest med denne nynningen var første skoledag i gymsalen. En gammel mann som visstnok er skolens mest viktigste person, kom opp på scenen. Før jeg visste ordet av det, hadde alle foldet hendene og begynt og nynne på remsen med ord sammen med den gamle mannen. Det kom mildt sagt som et sjokk, og det var nok det jeg minst hadde forventet av kom til å skje akkurat da. Jeg gjorde det beste jeg kunne for å henge med og herme etter hva de andre gjorde.

En ting som stadig forbløffer meg, er dette med soving. I Norge er det ganske ille å faktisk sovne i en time, og jeg vet bare om et par personer som har gjort det. I Japan, derimot, er det vanlig med minst 3-5 sovende personer i enhver time. De sitter enten rett opp og ned og sover, eller så legger de hodet ned på pulten. Men med dette følger det selvfølgelig en risiko. Er en uheldig og blir oppdaget av læreren, er det ikke uvanlig at han slår personen i hodet med en bok, eller kaster kritt på personen. Visse lærere er strengere enn andre, og man lærer seg fort hvilke timer man kan sove i, og hvilke man ikke kan sove i.

Skolen starter rundt kl halv 9 hver dag. Noen klasser, inkludert min, har skole på lørdager, men jeg ble fortalt at jeg ikke trenger å komme på skolen på lørdager. For tiden tar jeg skolebuss til skolen, og jeg står opp kl fem over halv 7 hver dag. Jeg kommer til å sykle til skolen fra og med mai, så bussen er bare en slags midlertidid løsning. Vi spiser lunsj hver dag kl ti over halv ett, og rett etter det vasker hele klassen klasserommet. Vi har 6 eller 7 skoletimer hver dag, derav en skoletime varer 50 min. med et ti minutters friminutt etterpå. Jeg er vanligvis ikke hjemme før kl fem, og dette er uten å være medlem av noen klubb på skolen. Vertssøsteren min er medlem i volleyballklubben, og pleier å komme hjem rundt kl 8. Når man legger til lekser og andre ting som må gjøres på toppen av dette, skjønner jeg at det er mange som sover i timene.

Helt fra første skoledag har andre elever, og til og med lærerne, stirret på meg når jeg går forbi dem. Man skulle tro de aldri hadde sett en “gaijin.” De synes det er helt utrolig at øynene og håret mitt ikke er naturlig sort. Det er fortsatt mange som plutselig begynner og snakke til meg på engelsk. De blir alltid like overrasket når jeg svarer dem på japansk ;P

Og nyheter til dere som kjenner meg: Gymmen er gøy! Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg, men jeg deltar som bare det, og det er gøy. Vi hadde en gymprøve for litt siden, og jeg ligger på gjennomsnittet, av og til litt over. Tenke seg til!

Dette ble nok et langt innlegg, men jeg forestiller meg at det finnes personer som synes det er gøy og lese dette ;P Vel, det var mye som måtte sies, og liten tid å skrive det på. Jeg er sikker på at det er et par skriveleifer her og der, men jeg skylder på at jeg ikke har snakket norsk på lenge nå. (Dette er faktisk sant; jeg har begynt å glemme norsken, litt etter litt!)

Mata kondo ne~